Michele Bachmann

En av de mange fordelene med å gå på skole her midt i Iowa er at man får sett og hørt på ymse politikere. Den 3. november var Michele Bachmann på besøk for å snakke om økonomi og politikk og sånn. Hun kalte blant annet USA for en «banana republic», og mente at Occupy Wall Street-bevegelsen burde demonstrere mot Washington, og ikke Wall Street, siden det er politikerne som er problemet. Politikerne, i følge Bachmann, er mer interessert i å hjelpe vennene sine enn å bygge opp igjen landet og den skakkjørte økonomien.

Da Bachmann gikk rundt for å hilse på potensielle velgere hørte jeg en kar spørre en annen kar hvilken avis han var fra. Han svarte at han var fra en svensk avis, så jeg måtte naturligvis spørre hvilken. Expressen. Fantastisk kult!

Jeg var der for å ta bilder til fotojournalistikk-klassen, og noen bilder ble det jo - omtrent tusen. Oops. Her er et utvalg:

This slideshow requires JavaScript.

Mini-Road Trip: Tipton Norwegian Cemetery

Et lite Google-søk ga resultatet «Tipton Norwegian Cemetery». Jeg tenkte med en gang at dette var noe for meg, og stilte inn GPSen der jeg mente det måtte være. Det viser seg nemlig at Tipton Township egentlig ikke er et sted, og at man ikke kan bruke moderne elektronisk utstyr for å komme seg dit.

Så etter et par timer ute i feltet (på fagspråket.), etter å ha spurt en lastebilsjåfør, og noen kontoransatte der ute i periferien om hjelp, ga jeg opp letinga og dro hjem. Da jeg var hjemme fant jeg ut at jeg ikke kunne gi opp slik uten videre, så jeg Googlet igjen og printet ut en del sider med kart.

Tilbake igjen. Litt lettere denne gangen, men jeg måtte stoppe der ute på landsbygda for å finne ut hvilken gate jeg skulle ta til høyre på. Jeg ga opp denne kartlesinga da jeg så at jeg hadde stoppet ved et biokjemisk anlegg av noe slag, hvor man i følge skiltet ikke kunne bevege seg uten plastikkstøvler. Hjelp.

For en eller annen grunn havnet jeg på «Country Road D47», og ikke «S27» som opprinnelig planlagt, men plutselig, opp grusveien med det fengende navnet «H», var det norske gravstedet.

Gikk over… veien… for å ta bilde av inngangspartiet til gravstedet, og tok meg da i å se begge veier slik jeg ble fortalt at var nødvendig i barnehagen. Det var vel strengt tatt ikke nødvendig akkurat her:

Selv om mitt lille prosjekt tok omtrent 6 timer å gjennomføre er ikke «Tipton Norwegian Cemetery» mer enn en knapp time unna. Jeg følte meg som en moderne polfarer. Eller bare… farer. Gravstedsfarer. Neimen huffda!

Farer. Moderne farer.

This slideshow requires JavaScript.

Occupy Iowa State University

Occupy Wall Street-bevegelsen kom til Iowa State i dag klokka 12 lokal tid.

Jeg har ikke sett så mange politibiler ute på en god stund, men det gikk rolig for seg. «De 99%» holdt appeller om global oppvarming, utdannelse, helsevesenet, studentlån og arbeidsforhold før de beveget seg mot Lincoln Way og tilbake til campus.

The Story that has yet to be Told: Decorah, Iowa

Det var en varm dag i juni. Ikke så varm som Iowa er i juli og august, men dog omtrent 20 grader over hva Sunnmøre Museum hadde på denne dagen (ikke vitenskapelig bevist).

Nå lurer du sikkert på hvorfor jeg drar frem Sunnmøre Museum. Vel, jeg var på et museum denne dagen i juni – med et uteområde. Sunnmøre Museum har også et uteområde. Med norske hus – akkurat slik som dette museet nord i Iowa.

Byen Decorah er hjem til mange nordmenn, amerikanske, sådan, og Vesterheim American-Norwegian Museum. Det sa nesten seg selv at jeg måtte roadtrippe de 3,5 timene det er hver vei for å se dette.

Forresten, jeg leste i ettertid at selveste, hold dere fast folkens!, Dagfinn Høybråten studerte her i sin tid. Decorah er nemlig også hjem til Luther College – en skole som ble startet av norske immigranter i 1861.

Det er litt kos å tenke på at Dagfinn og jeg nå har noe til felles. Bortsett fra at han bodde i Decorah, da, og jeg bare var innom en tur.

Jeg dro oppover til Decorah, som forresten er så nærme Minnesota som man kommer (og akkurat nå merker jeg at jeg angrer litt på at jeg ikke bare fortsatte å kjøre nordover – dette får bli neste prosjekt), på en torsdag. På torsdager har de nemlig gratis omvisninger med guide.

Det skal sies at det ikke ble så veldig gratis etter at jeg kjøpe fiskeboller, rømmegrøt og melkesjokolade der før jeg dro hjem. Men, jeg dro heldigvis hjem med fiskeboller, rømmegrøt og melkesjokolade.

Rømmegrøt smaker forresten annerledes her. Det er melka. Jeg må nemlig ty til organisk melk – mest fordi jeg er redd hormonene og det andre morsomme de tilsetter i den her, men også fordi det ikke er så innmari mye dyrere enn vanlig melk og jeg støtter lokale, organiske gårder på den måten. Også miljøet, da. Vinn, vinn, vinn!

Guiden for dagen var Travis Cleveland (fikk ikke spurt om det var noe slektsforhold med Åse.), og det var fire andre der også; et eldre ektepar, begge med svenske aner (hun 50% og han 100% – han virket ikke hoven av denne grunn.), og to søstre – begge fra Iowa, men den ene hadde emigrert til Orange County, California. Jeg spurte hun som hadde flyttet bort om hun var en Real Housewife, men hun var visst ikke det. Hun var lærer på et college.

Disse fem, Travis og de andre, lurte på hva jeg het, og det eldre ekteparet synes ikke det var et kjempevanskelig navn i og med at de var, i gjennomsnitt, 75% svenske, og dermed kjente godt til navnet «Annika». Dette er for øvrig et navn jeg har slått meg til ro med her borte. Selv folk jeg kjenner rimelig godt gidder ikke å slenge på en E og en N på slutten, men en A går visst bra.

En har til og med en pappa som heter Ken. Han får mest pes. «Anni… Ken. Anniken.»

«Ken. As in Barbie and… Ken.»

De hadde et kart over Norge der også, og før vi tok turen ut til der husene var måtte jeg peke og forklare hvor jeg var fra. Slang også inn noe reklame for Norge, og sa at de måtte ta turen over dit på grunn av den vakre naturen og de kjekke folka og den rike kulturen.

Jeg har innsett at jeg burde få lønn fra staten, eventuelt Ålesund Kommune eller det private næringsliv, for alt det arbeidet jeg legger ned i å være ambassadør for Norge. Staten, Ålesund Kommune og det private næringsliv har ikke innsett dette. Jeg har i alle fall ikke fått noen lønnsslipp i posten. Så dette er oppfordringen. Et slags åpent brev, om du vil. På forhånd takk for lønna – send reklamemateriell.

Travis virket forresten ganske kjent med norsk geografi. Han nevnte også noe om kjærester han hadde i Norge, så om det er noen minstepensjonister der ute som har et langdistanse forhold med Travis ville jeg kanskje tenkt meg om igjen. Kjærester – i flertall, altså.

Girl code.

Vi så på husene, skolen, mølla og kirka de skandinaviske immigrantene hadde bygd. De var flinke – det så bra ut.

Etter den guidede turen gikk jeg inn på selve museet for å se meg om. De hadde noen kule ting, som brudekrone fra lenge,lenge siden, brev som norske studenter på Luther College hadde skrevet hjem i sin tid, og mye klassisk norsk håndarbeid. Siden jeg har sett en hekladuk før, bestemte jeg meg for og heller se på kunst- og krigshistorie utstillingene deres.

Jeg leste at det var 6500 nordmenn som deltok under den Amerikanske Borgerkrigen – både første og andre generasjons innvandrere. Norsk-amerikanerne hadde også sin egen bataljon, den 99ende, under andre verdenskrig. Denne bataljonen dro først over til Norge i 1945, men det var nok for dem å hjelpe til med der borte; hjelpearbeid og oppbygging, blant annet, så de dro ikke til ingen nytte.

Etter å ha kjørt i over tre timer, og vært på museum nesten like lenge, var jeg i noe overkant sulten. Jeg tok derfor turen gjennom hovedgata i Decorah og fant et sted som serverte norske ting som «Norwegian meatballs». Nå vet ikke jeg om dette er en liten kjøttkake eller bare svenske kjøttboller som de har gitt et nytt navn, men det hørtes fristende ut. Problemet var bare at de var stengt. De hadde begrenset åpningstid – tror det var fra tidlig morgen til klokka 15.00.

Man har tydeligvis mer tid til å tenke og spekulere når man er på roadtrip alene og for øvrig kjenner seg igjen i sinnstilstanden man finner i Knut Hamsuns «Sult» (jeg gir meg selv 10 litteraturpoeng for denne referansen). Jeg skrev nemlig dette i notatboka mi etter å ha innsett åpningstidene på denne norske restauranten: «Nå er jeg overbevist om at stedet er tilholdsplass for den norsk-amerikanske mafiaen. De har møter her hverdag hvor de legger planer. Skumle planer.»

Jeg endte i alle fall oppå et pizzasted. Mabes Pizza. Da jeg kom inn fikk jeg beskjed av nisseskiltet om å finne mitt eget bord, så jeg satt meg ved vinduet slik at jeg kunne se ut på norsk-amerikanerne. Fikk selskap av en død flue i vinduskarmen. Koselig.

Etter å ha sett på menyen, og funnet den noget komplisert i forhold til pizzastørrelser, spurte jeg servitøren hvilken størrelse én person burde velge. Hun sa at «mini», ikke «special», var greit for én person. Vi vet nå i ettertid at en sulten person trenger to mini-pizzaer. Eventuelt en i størrelse «special».

Dog, det var grei smak på taco pizzaen, og koselig servitør. Koselige folk ellers også i denne norske byen.

Da jeg gikk forbi mafiastedet igjen på veien bort til bilen så jeg forresten at de også drev på med catering. Fortsatt ikke godt nok for meg og min fantasi som hadde følgende ord å komme med på slutten av skriblingen min: «Noen burde ringe FBI. Eller CIA. Eller CSI.»

CSI? Jeg skjemmes.

Her er noen bilder:

This slideshow requires JavaScript.

Oh look, she blogged!

Dette semesteret kom brått på. Rart, i grunn, siden jeg har forberedt meg på et nytt semester i en god stund. Det er nesten ikke til å tro at det snart er oktober, det er kaldere i lufta (Des Moines skal begynne å teste snøplogene sine neste uke…), det er snart jul og min første eksamen er bare en uke unna.

Fagene jeg tar dette semesteret er «Kommunikasjonsteknologi og sosial endring», et PR fag og fotojournalistikk. Det er det sistnevnte som har meg løpende rundt i Ames i tide og utide med et nytt Nikon-kamera på slep. De to andre fagene sørger for at jeg har nok lesestoff. Kameraet må forresten være med overalt – professoren gir nemlig ekstra credit om man klarer å fange såkalt «spot news». Det er trist når man venter på en frekk liten bilulykke eller brann eller noe annet uventet. Jeg så et lite propellfly som fløy veldig lavt over interstaten her forleden, og det så litt
skummelt ut. Vet ikke hvor det flyet ble av, det så ut som om det forsvant i skogen, men jeg så ingen røyk eller flammer så jeg fortsatte å kjøre. Ikke har jeg lest noe om det i avisa heller, så… kjempefint at ingen ble skadet osv osv.

Vil selvfølgelig ikke at noen skal bli skadet.

… men skulle det skje vil jeg gjerne være der!

Hittil har jeg levert inn oppgaver i portrettfotografi, sport og fakultetsportrett. Neste innlevering er «general news» fra kunstfestivalen jeg var på i dag. Planen var å ta nyhetsbildene på den årlige eventen «Faces of Ames» som fant sted i går hvor lokale bedrifter og organisasjoner har stands. Det var ikke så mange andre nyheter å berette fra dette annet enn at strømleverandøren ga meg ting. De ga meg en handlepose (en sånn miljøvennlig en som ikke er i plast), en brosjyre og post-it lapper. Dette er dog knapt nok nyheter verdig nok for en blogg, men OK. Det var gratis, og gratis er bra!

Dessuten må jeg levere portrett-oppgaven på nytt, og valget ble lett da jeg kom i snakk med amatør astronomene i Ames. De hadde mange teleskop, og jeg så sola, folkens! Sola! Så til og med en solflekk. Det var en stor dag.

Jeg var nærme å få sett på månen også, men skyene var i veien for anledningen.

Dette er Alan hos Ames Area Amateur Astronomers (AAAA), og han ser på månen.

Dette er Ed og han ser på sola.

Drew ser også på sola.

Iowa: Like Denmark, Except no Ocean

Calculate Alternative: Norway, Iowa

Det er inspirerende vakkert å se på bilder og nyhetssendinger fra Oslo og rundt om i landet i disse dager. Roser overalt, noen fakler og ufattelig mye håp.

Hva gjør man så når man er tusenvis av mil unna? Man finner alternativer, som å stille inn GPSen på et annet Norway; byen Norway her i Iowa.

Byen ligger øst i staten. Etter norsk standard hadde denne byen, med sine 545 innbyggere per folketellingen i 2010, nok vært for et tettsted å regne. Den ligger knappe 50 minutter med bil fra Iowa City, byen som er hjem til University of Iowa, og i overkant av 4 timer fra Chicago.

Her fra Ames, som ligger midt i Iowa, tar det i følge Google Maps akkurat to timer å kjøre til Norway. Dette er dog på straka vegen dit – jeg liker ikke straka vegar når jeg er på road trip. Det gir meg en ekstra frihetsfølelse å kjøre på tofeltsveier, med grønne åkere, kyr og små byer rundt meg i stedet for å stresse for å komme til destinasjonen. Det er frihetsfølelsen man lever for som nordmann i dag. Dessuten, på road trip er veien målet. Som med så mye annet, selvfølgelig, men spesielt viktig på biltur.

På veien stopper jeg i en liten by like ved som heter Marengo. Jeg har ikke kjøpt rose eller lys, så jeg blir litt glad da jeg ser at blomsterbutikken ligger rett ved siden av Dollar General. Lys har de ikke så mye av, men de har et luktelys på salg. Det er godt nok, gitt at jeg burde ha tenkt på dette før jeg var omringet av bygder og ingen Wal-Marts eller Targets. Alternativet er to meter høye fakler med et amerikansk flagg på – noe vel i overkant, særlig helt alene midt i dagslys og temperaturer på over 40 grader.

Mannen i blomsterbutikken sier jeg må «Stay cold!» – en liten vri på «Stay safe!» eller «Have a nice day!». De to sistnevnte virker kanskje litt umulig gitt varmen.

GPSen sender meg over noen grusomme veier – det er først på veien tilbake at jeg innser at jeg kunne ha kjørt på asfalt.

Jeg kommer i alle fall fram, og jeg innser at den eneste butikken i denne byen, DJ’s, er en bensinstasjon. Jeg er derfor veldig glad for at jeg fikk mitt lys og min rose i den andre byen. Mannen på bensinstasjonen er veldig lykkelig over at han klarte å få alle brus- og kaffekoppene til å være rette og fine. Han sier dette, veldig høyt, og viser meg hvor flink han har vært. Jeg er enig – og tar med meg min kalde Pepsi Max ut igjen i heten og fortsetter med jakten på den fineste kirka denne byen har å tilby.

Valget faller på St. Michael – en katolsk kirke fra slutten av 1800-tallet. Den ligger, som med absolutt alt annet i denne byen, like ved togskinnene, en baseballbane og ved utkanten av bygrensene. En mann på gressklipper hilser. Han er kanskje ikke så vant med fremmede – det virker ikke som om dette er en by man vanligvis kjører gjennom. Eller besøker. Med mindre man da er norsk og bor i en relativt grei nærhet.

Jeg legger ned rosen min, tenner luktelyset, tar noen bilder, slukker luktelyset og tar det med hjem. Ikke fordi jeg liker det så godt, men fordi jeg er redd for at dette skal bli sett på som en trussel mot denne byen og denne kirka. Bedre føre var enn etter snar med å gå fra åpne flammer i ukjent territorium. Rosa fikk stå. I verste fall føler de som finner den at dette er koselig, og at de sannsynligvis har en hemmelig beundrer.

Toget kommer kjørende gjennom Norway, tuter på sin vei, og jeg finner det for godt å begynne på hjemturen.

Får besøk av… dette… når jeg skal til å kjøre.

På veien ut tar jeg noen bilder av byen – en liten guidet tur uten guide. Siden navnet på byen er Norway merker jeg et umiddelbart eierskap til denne byen, og tenker at de har gjort en fin jobb. Jeg synes de har gjort en spesielt effektiv jobb med tanke på det ene bygget i sentrum som både er rådhus og bibliotek. Hvor mange bøker leser 545 mennesker årlig? Rådhuset er derimot godt å ha slik på daglig basis. De har også et baseballmuseum – åpent hverdager fra 13.00 til 16.00. Og et posthus. Jeg så også en katt luskende, og en del amerikanske flagg viftende (så mye som de kan vifte i steikende sol og en utrolig lett, nesten ikke-eksisterende, bris).

De er patrioter i Norway, Iowa også.